|
PageViews:
|
UniqueVisitors:
|
|
|
|
HTML opprettet av GED2HTML v3.6 den 11.07.2021. Inneholder 85025 personer og 28499 familier. .
[34565]
(Var Balsfjord rikeste mann, og en meget dyktig tømmermann.)
Bosted: Markenes, Balsfjord. (Også kalt "Anders Qven")
Biografi - Biography
Den kvenske bosettingen i nord har en lang historie, og ordet «kven» har
skiftet betydning og innhold opp gjennom tidene. Den nåværende grensen mellom
Sverige og Norge ble fastlagt i 1751. Før den tid flyttet folk innenfor et
stort fellesområde på Nordkalotten. Begrepet «Kven» har vært knyttet til folket
som flyttet fra innlandet på Nordkalotten og ut til kysten av Troms og Finnmark
på 1700- og 1800-tallet. De kom fra grensestrøkene mellom Finland og Sverige,
Tornedalen, og fra det daværende Russland/Finland. Fra 1809 til 1917 var
Finland et storfyrstedømme under Russland, med den russiske tsaren som
storfyrste. Kvenfinsk minner til og med i dag om tornedalsfinsk («Meän kieli»,
som betyr «vårt språk»). Språkene ligner på gammelfinsk.
Allerede opp gjennom middelalderen vet vi imidlertid at det har flyttet kvener
til Nord-Norge, eller «Ruija» som er det kvenske navnet. I Norge levde kvenene
side om side med samene, og mange lærte seg hverandres språk.
Det er historisk dokumentert at det gamle Kvenland var en av nasjonalstatene på
Nordkalotten. Svenskene gjorde slutt på Kvenlands selvstendighet på
1200-tallet. Første gang «kvenenes land» er nevnt i skrevne kilder, er i den
håløygske høvding Ottars beretninger til kong Alfred av England på 800-tallet:
«Langs den sydlige del av landet på den andre siden av fjellet, er Svealand,
helt til den nordlige del av landet, og langs den nordlige del av landet,
kvenenes land. Kvenene drar stundom på herjetokter mot nordmennene over
fjellet, og nordmennene stundom mot dem. Og det finnes meget store innsjøer
overalt i fjellområdene, og kvenene bærer sine båter over land til disse
innsjøene og derfra herjer de hos nordmennene. De har meget små og meget lette
båter».
Lenge før den tid, for ca. 5000-5200 år siden, kom ett folk nordover fra sørøst
og slo seg ned i Baltikum, Karelen, Savolaks, Tavastland, det egentlige Finland
- og Kvenland og Sameland i nord. Ingen vet hva dette folket het, men av dem
oppstod de ulike stammefolkene som etter hvert dannet egne kulturer, språk og
etnisitet.
Sogneprest Magelsen skrev følgende om Markenes i 1896:
«Markenæs har sit navn derav, at her i gamle dage holdtes marked, hvor
fjellfinner og kvæner avhændet sine produkter. Da der imedlertid paa stedet
ikke fandtes tilstrekkelig med mat for rensdyrene, saa blev markedsplassen
flyttet derfra og til Skibotn i Lyngen».
På Markenes hadde Olle Christophersen find nedsatt seg for å rydde i året 1732.
Da skyldsetningskommisjonen befarte plassen i 1741, vurderte de Olle som «iche
til Regns» fordi han hadde nedsatt seg på plassen «af sig sielves» ved sin
«Enfoldige uforstandighed». Olle, som kan ha vært sønn til Christopher Olsen på
Thomasjord, hadde ikke tilpasset seg datidens byråkrati. Han manglet skriftlig
bevis på at han kunne bruke disse egnene som han og hans forfedre hadde brukt
fra «alders tid». Nå var uforståelig skrift på et stykke papir like mye verdt
som det å kunne finne levemåten her ved fjorden. Om mangelen av disse fremmede
bokstavene var årsaken til at han kort tid etter ikke lenger var å finne på
Markenes, skal være usagt.
I 1743 ble han, ifølge Petter Schnitler, enda regnet som en av «Bals Fior
Finner som Boer ved Søesiden og Bruger Gaarder». Fra 1744 var imidlertid qvænen
Anders Andersen blitt ny bruker på Markenes. Han og kona, Susanna
Johannesdatter, skal i følge tradisjonen ha kommet fra Alta, hvortil Anders var
tilkalt for å bygge kirke. De mange hus Anders tømret opp på Markenes vitner i
hvert fall om at han har vært en dyktig tømmermann. De eldste barna var født da
familien kom til Markenes. Gården ble dyrket opp og drevet fram til en av de
største gårdene i Balsfjorden på Anders tid.
Sogneprest Magelsen skrev følgende om familien:
«Ti stedet laa øde, da senere en kvænfamilie, Ander Andersen og Susanna,
nedsatte sig der. Baade mann og hustru var ualminnelig store og sterke. De var
(etter hvad der fortælles) blit overfaldte av en russisk røverbande, men efter
aa ha slaat mange av røverne ihjel (hustruen endog flere enn manden) kom de sig
undav og flyktet til Norge. Der var dengang paa Markenes betydelig furuskog og
Anders drev meget paa med aa bygge huse. En nulevende gammel mann har fortalt
mig, at Anders hadde en bror, Mattis, og at disse brødres vanlige dagsverk
bestod i, at den ene bror hugg 4 svære mastetrær i skogen, kvistet dem og
«rydde» dem samt drog dem frem tilgaards, hvor den annen bror hugg dem til og
la dem op i bygningen. Paa denne maate byggedes stadig et 'omfar' om dagen. Der
finnes ennu i bygden rester av huse, som skal være bygget av dem, og naar man
legger merke til materialene i disse og erindrer, at de ved gjentagne
flytninger og ombygninger er blitt mere og mere avøksede, saa vil man ikke
tvile paa, at det oprindelig har vært overmaate svært tømmer, som det ganske
vist skulle ualmindelige kræfter til aa lempe i raa tilstand. Flere av stokkene
i prestegaardens stallbygning hører med til disse rester, likeledes Eilert
Johannesens stuebygning paa indre Tennes.
Fra denne kvænfamilie paa Markenæs nedstammer en stor del av Balsfjordens
(«Markenæsslegten»), og de utmerker sig tildels ennu ved størrelse og styrke,
og Mattis synes aa ha vært den stærkeste. Jeg har ovenfor uttalt den formening,
at det var Mattis, der hjalp faren med hans bygningsarbeider.»
Når det gjelder historien om Anders bror, er denne heller tvilsom, da det ikke
er noe som gir grunnlag for å tro at Anders har hatt noen bror i Balsfjorden.
Magelsens antagelse, at det var sønnen Mattis som hjalp faren, kan heller ikke
stemme, da Mattis var født i 1762, og Anders døde i 1771, altså når Mattis var
9 år gammel. Sannsynligvis har historien flyttet seg en generasjon for langt
tilbake i tiden, slik at den omhandler de to barna til Anders, altså brødrene
Mattis og Anders Andersen.
Anders og Susanna kom fra Torne sogn i Sverige, som nå er delt mellom Sverige
og Finland. De bodde troligvis på den svenske siden. De rømte fra Karl den
tolvtes krig, og som historien forteller ble de overfalt av russiske røvere på
vegen, men de kom da fram til Alta, der Anders bygde en kirke. Han har muliens
bygd en kirke i Kjøllefjord også. Deretter finner vi ham som dreng hos prost
Henning Junghans på Tromsøya. Etter dette bygslet han et gårdsbruk i Hillesøy,
men ble ikke lenge der før han gikk ombord i et hollanskt skip, og fulgte med
dette til Nederland. Der var det stor byggevirksomhet i byene, og Anders har
nok lært mye, og forbedret sine byggekunskaper mens han var der. Etter noen år
kom han tilbake, og i 1742 slo han og Susanna seg ned på Markenes.
På 1700-tallet var det to nyrydningsområder som skilte seg ut. I grensetraktene
øst og nord for Solør hadde et fremmed folkeslag slått seg ned som bureisere,
og Trysil-presten skriver om dem i 1784: «Jeg har finner i mit sogn, virkelige,
ramme finner, finner, hvoraf endeel læse og forståe det finske sprog ligså
godt, som om de skulde boe i Åbo i Stor-Finland». Et annet finsk
tilflyttingsområde lå lengst i nord, i Troms og Finnmark. Her kaltes finnene
for kvener. Fra gammelt av hadde de kommet nord til kysten for å bytte varer
med samer og nordmenn. Fra tidlig på 1600-tallet var det særlig folk fra
kjøpstaden Torneå øverst i Bottenviken som drev denne trafikken. Hver vinter
møtte de på rekken av markeder fra Lyngen i vest til Varanger i øst. Men det
var først fra begynnelsen av 1700-tallet at kvenene for alvor tok til å bosette
seg i det de kalte Lanta eller Lannanmaa, kystlandet i nord. Det er mulig at
krigen mellom Sverige-Finland og Russland har vært den utløsende faktor. Den
kjensgjerning at de fleste kom fra Torneådalen langt fra den russiske grensen
peker imidlertid mer i retning av fattigdom og overbefolkning som årsaker til
trekket mot nord. Gjennom hele 1700-tallet var det særlig i Lyngen og Alta
kvenene slo seg ned. Det kan ha sammenheng med naturforholdene, for på disse
stedene kunne kvenene i tillegg til fisket drive et jordbruk ikke altfor ulikt
det de tidligere hadde drevet i sine hjemtrakter.
I utflyttingsdistriktene talte de svenske embetsmennene nedsettende om folk som
rømte fra gjeld, militærtjeneste og forbrytelser. På norsk side var tonen en
helt annen. Man lovpriste de skikkelige og arbeidssomme innflytterne og satte
dem særlig opp som eksempel for samene. Således skriver oberst Mangelsen i
1749: «Om kvænerne i almindelighed har jeg den pålidelige underretning, at de
for den største del er drivende og duelige folk, som om jordbrug har langt
større kundskab end de lade og sløve søfinner, som ikke synderlig til andet end
fiskeri er duende.» Det var nettopp kvenenes dyktighet som jordbrukere og
håndverkere de norske embetsmennene verdsatte. De ble landsdelens bofaste
innbyggere, i motsetning til de norske og samiske, som helst dro etter fisk og
rein og forsømte nyrydningen. Amtmann Ole Sommerfeldt i Finnmarken gir denne
beskrivelsen av kvenene i 1790-årene: «Qvænerne tale det karelske sprog. De
have megen naturlig forstand; de rydde og dyrke gandske vel sin jord, holde
heste, køer og små-creature, ja have agerbrug, hvor klimaet tillader det. Mange
af dem forståe at tømre, bygge både, samt at smide. Når qvænerne have boet
nogle år i landet, ere de ligesom nordmænd og finner (dvs. samer) duelige
søefolk. (...) Til sin reenlighets befordring bruge qvænerne, mandkjøn og
qvindekjøn, ligesom russerne varme badstuer. Om sommeren gåe de fra badstuen
gandske nøgne ud i elven, hvorved eller i nærheden af hvilken badstuen er i
almindelighet opbygget.»
Myndighetene gikk i pietismens tid inn for en strengere holdning til bruk av
alkohol Det hadde kommet en «Kongelig forordning» i 1734 og en «Plakat» i 1743
om avskaffelse av «ulovlige kroer og brennevinsbrenning». I slutten av
1750-årene skjedde det en ytterligere skjerpning av myndighetenes holdning. Ved
forordningen av 08.03.1757 ble forbudet mot brennevinsbrenningen på det
strengeste innskjerpet. Myndighetene fikk ordre om å inndra alle
brennevinskjeler og panner. Det skjedde blant annet med den «brendevins Pande»
som Anders eide. Den ble bragt til tinget og der ble den «sønderhugget» i
almuens nærvær. Kobberet ble konfiskert. Dette skjedde på tinget i 1763.
«Anders Qvæn» i Balsfjorden ble stevnet til tinget av fogden 05.06.1764 for noe
tømmer som var «arrestert» hos ham. Tømmeret ble siden solgt og overtatt av
fogden til Karlsøy kirke. Da et fartøy ble sendt etter tømmeret, skulle «Anders
Qvæn» ha holdt en del av det tilbake. Anders møtte ikke fram på tinget. Hvilken
slutt denne saken fikk fremgår ikke av protokollen, så vi må anta at den ble
ordnet i minnelighet.
Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes
at være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
«Gaardernes Nafne:
Markenes
Brukarar og koner:
Anders Anders. - 67 [år] og Susanna Johanisd. - 55
Born:
Anders Anders. - 12, Hendrich - 10, Mathias - 9, Beata - 17
Tenarar:
Malena Nilsd. - 12, Marith Thomæd. - 14
Brukarar og koner:
Johannes Anders. - 27 og Hst. Elen Hansd. - 26
Born:
Johanna Johannesd. - 2
Tenarar:
Berith Nilsd. - 15
Brukarar og koner:
Thomas Ols. - 52 og Hst. Inger Larsd. - 50
Born:
Ole Thomes. - 20, Jon - 4
Brukarar og koner:
Hendrich Thomes. - 64
Born:
Nils Hendrichs. - 30, Synof - 36
Tenarar:
Ole Thomes. - 38, Elen Thomæd. - 47, Giertrue Olsd. - 30, Karen Pedersd. - 12.»
Anders døde i 1771:
«Jordsat Dom p: t: 26 Anders Andersen Markenes 72». 4
Anders og Susanna må ha vært noen riktige arbeidsjern, da de drev fram Markenes
til å bli en av de største og mest veldrevne gårdene i Balsfjorden. I skiftet
etter Anders nevnes totalt 20 tømmerhus, kobber, fe, hester og diverse ploger.
En åttring, to kobromsbåter og en seksring foruten en dragnot, elleve
laksegarn, fire sildegarn og ei line viser at de også drev med fiske. På gården
var det ikke noe smiehus, men Anders hadde både smiested, ei stor smieslegge,
en smiehammer, to smietenger foruten tre navere, fem økser og ei gammel bile.
Her fantes dessuten et nytt plogjern med ristel og en halv vog med stangjern.
Det er trolig at Anders har smidd nye egne redskaper og også laget sitt eget
jordbruksutstyr. Det er mest trolig at hans håndverksredskaper og kunnskaper
først og fremst har vært brukt til å bygge opp gården Markenes. Samtidig har
Anders vært en ettertraktet byggmester, og han bygde en ny fløy til kirka på
Tromsøya. Det er også grunn til å tro at det var han som bygde det store
Bentsjordhuset.
Skiftet etter Anders ble avholdt 06.04.1774:
«Anno 1774 den 6te Aprily blev Skiftet foretaget til endelig afgiørelse med
Deeling og udlæg efter afdøde Anders Andersen boende paa gaarden Marchenes i
Heløe Tinglag, hans efterladte Enke er Susanna Johansdr:, og de børn hand hafdt
i ægteskab med hende, ere følgende.
1. Johannes, er myndig.
2. Anders, er 19 aar gammel.
3. Hendrich, er 15 aar.
4. Mathis, er 12 aar.
5. Anna, gift med Anders Andersen Tennes.
6. Maria, gift med Mathis Mathiasen.
7. Susanna, var gift med Hans Hansen Sandøren, er død, men et barn i Live
Navnlig Beathe, er 5 aar gammel og
8. Beathe, gift med Lars Andersen Tennes.
Arvingerne vare alle tilstæde ved Registreringen, som blev forrettet af
Sorenskriveren og tvende Mænd den 14de Septembr. neste aar forhen; og hvem de
umyndiges Formynder er, viiser denne Forretning til Slutning.
Betreffende den afdøede Datter Susanna da som hun er Død efter Faderen var død,
saa kommer hendes søsterlod i Fælleds Boe hos hendes efterlevende Mand saasom
samme Skifteboes nærmere formetder.
Dette Stervboets Formue beløber vid Registrering og Vurdering til den Summa 304
rd: 3 ort hvilket af efterskrevne udtag kand tydlig sees, hvad Boets ejendeele
bestaar udj
....
Endskiøndt alle forefindende huuse paa gaarden er ansatt til vurdering, som
Registreringen udviser, saa kand man dog ikke forsvare at tage dem alle fra
gaarden og udlægge dem til Arv og Eje; Thi da den afdøede Anders Andersen kom
til Pladsen, var den en uryddet Atminding som efter nogle aars beboelse blev
skyldsatt for 2 Punds Landskyld, hvilket skeede i aaret 1743; Da nu
Rødningsmanden Anders Andersen ventelig har siddet sine Rydningsaar fri efter
Loven, for Skatter og utgifter, saa var det og hans Pligt efter Loven og de
Kongelig forordninger, ej allene at Rydet Pladsen, men end og at bebygge samme
med de nødvendige huuse, hvortil hand har haft frihtd at benøtte sig af den i
nærheden værende Furre-skoug uden nogen afgift derfore, paa denne grund kand ej
bedre skiønnes end jo følgende nødvendige husse bør følge til Jorden Markenes,
uden at udlægges til Enken eller Arwingene, neml.
1 gammel daglig Stue med bord og benke og
4 Nagle faste sængestæder,
samt 1 liden Madstue i enden ved Dagligstuen,
alt ansatt for 13 Rdl.
....
Alle foreskrevne afkortninger er tilsammen 47 rd: 10 sh: som drager fra Boets
beløb,
Er saa i behold 257 rd: 2 ort 6 sh:
Deraf tager Enken Susanna Johans Datter den halve deel som hoved Lod = 128 rd:
4 ort 3 sh.
De øvrige = 128 rd: 4 ort 3 sh: skal Jævnes og Deeles imellem børnene, som
følger:
Efter den forklaring som Enken og Arvingerne have giort for Skifte Retten, have
at gifte børn Johannes, Anna, Maria, Susanna og Beathe, hver taget en Hiemme
gave som er berignet at beløbe til = 13 rd: 4 sh:, undtagen at Datteren benævnt
Beathe feiler endem for en gryde
1 rd: 5 ort.
De tvende ugifte Sønner Anders, Hendrich og Mathis skal have lige derimod med =
13 rd: 4 sh:,
er til disse tvende i alt 41 rd:
Efter aftale imellem Enken og de myndige Arvinger, skal hver af disse 4de børn,
Anders, Hendrich, Mathis og Beathe, have Vede.r.av mod det der er bekaastet af
Faderen i Levende Live paa de andre gifte børns Bryllup paa hver = 12 rd:,
er 48 rd:
Tilsammen = 90 rd: 5 sh.
Bliver saa igien af de ovenmelte 128 rd: 4 ort 3 sh: at deele imellem Samtlige
Søskende som arv
37 rd: 5 ort 3 sh:,
Deraf en broderlod 6 rd: 1 ort 13 5/6 sh: og en Søsterlod 3 rd: 14 11/12 sh.
Enken Susanna Johansdatter for hendes hovedlod = 128 rd: 4 ort 3 sh: har til
udlæg efterfølgende:
1 stor Stue paa gaarden, vurderit for 60 rd:, deraf den halve værdj 30 rd:
....
Sønnen Johannes for hans Arvelod 6 rd: 1 ort 13 sh:, udlagt
1 Haabrum Baad med Seigl 4 rd:
1 liden Fiøs for 1 rd:
14 stang-Jern 1 ort 12 sh:
Værdi i et Stabbur med Beathe 4 ort
1 Haand Qværn med Jern-V.r 3 ort
Til overs 15 sh: Er 6 rd: 2 ort 12 sh:
....
Datteren Anna tilkommer i Arv en Søsterlod = 3 rd: 14 sh: udlagt:
1 Smidestæd 2 rd: 3 ort
1 Smide=Slægge 1 ort 8 sh:
1 Smide=hammer 1 ort
2 Smide=Tænger 1 ort
tager hos Anders 6 sh:
Er 3 rd: 14 sh:
....
Af foreskrevne Børn som behøver formynder, er Hendrich og Mathis, og saalenge
Moderen lever med dem, er ej at tvile det jo deres tilfaldende udtag kand blive
dem beholdne, og skulle hun ved Døden afgaae, eller tilfalde i vedderhæftighed
da beskikkes den ældre og myndige broder Johannes at have et vaaget øye med ...
udlæg at det kand blive dem beholden saalænge de ere umyndige, hvorfore hand
bør være Ansvarlig i fremtiden, da hand til den ende er leveret Lodseddel til
sin efterretning, over hvad dem er Tillagt.
Hvad Sønnen Anders angaar da er hand af den Alder og Forstand at hand kand
modtage Sit udlæg helst da hand nu allerede er gift og i huusholdning hos
Moderen.
De øvrige børn ere Myndige og Annammer selv deres udtag, saafremt moderen ej
vil indløse det mod Penge i fald hun det forlanger og det i sin huusholdning
behøver.
Saaledes sluttet og forrettet
Teft: W. M: Thomæsøn».
Anders og hans etterkommere var dyktige tømmerhuggere. Etter at Anders døde,
fulgte sønnene Johannes, Anders og Mathias opp tradisjonen med tømmerhugging.
| Sortert på "etternavn" | Sortert på fornavn | |
|
PageViews:
|
UniqueVisitors:
|
|
|
|